I kampen for livet ble håp og infrarød sauna blant Kristins viktigste verktøy for selvhjelp. – Hvis det er én prosent sjanse for overlevelse, hvorfor kan ikke den være meg?
Kristin Jørstad er utdannet intensivsykepleier, jobbet mange år som leder, er trebarnsmor – og kreftpasient. I 2022 ble livet hennes snudd på hodet da hun fikk diagnosen livmorhalskreft.
Prognosen var dyster.
– «Du sitter vel ikke her og tror du skal bli frisk? Det er bare snakk om tid», var legens beskjed, etterfulgt av rådet om å kose seg med Netflix, potetgull og vin.
Naivt håp ga styrke
Det legen oppfattet som naivt håp, viste seg imidlertid å bli Kristins styrke. Da kroppen ikke responderte på kreftbehandling, valgte hun å ta kampen videre – på egne premisser.
I dag er sykdommen i regress, det vil si svært redusert. Hun antar at hennes grep for å bevare god livskvalitet også har påvirket prognosen.
– Jeg er ikke i mål, men jeg er dypt takknemlig, smiler hun, og understreker at hennes budskap er en historie om håp.
– Håp er en menneskerett. Ikke la noen ta fra deg håpet.
Hekta på biohack
Mange husker Kristin fra TV 2-serien Norge bak fasaden. I episoden «Hekta på biohack» delte hun åpent hvordan hun styrket kropp og sinn i møte med sykdommen.
Uten å selv definere det som biohacking, valgte Kristin å ta aktive grep for å gi kroppen best mulig forutsetninger for å bevare livskvalitet og jobbe mot kreften.
Infrarød sauna ble en «game changer» – sammen med blant annet meditasjon, isbad, stressmestring, søvnregulering og kostholdsendringer.
– Det var min venn Eline som introduserte meg for IR-sauna, eller mer konkret ved å låne meg sitt eget infrarøde saunateppe. Jeg blir fremdeles rørt når jeg snakker om det – den omtanken, sier hun, og legger en hånd over hjertet.
Rørende møte – Siw og Kristin
Det tok ikke mange ukene før hun merket bedring.
– På en hyttetur spurte svigerinnen min: Hva har skjedd med deg? Før sovnet du mens vi snakket sammen. Du klarte ikke å holde din egen tråd. Nå er du nesten deg selv, ler hun, og møter blikket til gründeren av Radiant Health, Siw Hansson Kaulbach, som er på besøk hos Kristin.
Mellom seg har de hver sin rykende varme tekopp. De har hatt kontakt siden Kristin kjøpte sin første IR-sauna. I ettertid har Siw sponset henne med en ekstra sauna til hytta. I dag møtes de for første gang ansikt til ansikt.
– Det er fantastisk å se reisen din, sier Siw.
Hun stopper et øyeblikk før hun fortsetter.
– Eller, egentlig er det en blanding av redsel når man hører historien, samtidig som jeg blir optimistisk og rørt. Hvordan har du hatt det etter TV 2-innspillingen?
Det er seks måneder siden kameraene ble slått av.
Valget mellom tid og livskvalitet
Stemningen er varm og hjertelig – selv familiens terrier, Felix, som har hoppet opp på fanget til Kristin, vil være med i samtalen.
– Dagen etter at innspillingen var ferdig, fikk jeg nedslående nyheter. Kreften hadde spredt seg til lungene.
Immunterapien ble avsluttet. Det eneste legene kunne tilby, var livsforlengende cellegift – med minimal effekt – en behandling som holdt på å ta livet av henne året før.
– Jeg kunne kanskje få et par måneder ekstra. Siden jeg ikke følte meg dårlig i det hele tatt, begynte jeg å tenke: Hvis livet mitt blir kortere enn vi hadde trodd, hvordan ønsker jeg å leve dagene jeg får tildelt?
Hun valgte å takke nei til cellegift.
– Det viktigste for meg var å ha det godt med barna og mannen min. Jeg følte at jeg valgte livet ved å beholde livskvaliteten, fremfor cellegift som kunne gjøre dagene tyngre.
Kreft ble en oppvåkning
Kristin gikk «all in» med livsstilsendringene som ga glede og energi, inkludert infrarød sauna. Hun hadde tro på at det hun gjorde, var riktig for henne. På neste kontroll, i januar 2025, viste det seg at kreften hadde gått betydelig tilbake.
– Det var vi ikke forberedt på, ler hun, og sier de nesten ikke klarer å skjønne det riktig ennå.
Siw får tårer i øynene, reiser seg og gir Kristin en klem.
– Jeg blir så glad på dine vegne, utbryter hun.
– Takk. Jeg sa til Einar, mannen min, at vi må tørre å ta innover oss de gode nyhetene også. Ikke bare tro og håpe – vi må vite, og prøve å leve i det.
Å få kreft ble en oppvåkning for Kristin.
– Jeg kunne ha rast gjennom livet, blitt 80 og lurt på hva jeg egentlig hadde brukt tiden på. Nå skjønner jeg at livet er her og nå.
I stedet for å fokusere på hva kreften tar, velger hun å se hva den gir: nærvær, kjærlighet og takknemlighet.
– Jeg opplever å være mer ekte til stede.
Håp som drivkraft
I dag bruker Kristin IR-sauna tre til fire ganger i uken, hjemme og på hytta.
– Den hjelper kroppen å hente seg inn, lindrer smerter, gir bedre søvn og energi til å være til stede med familien.
Hun mener komplementær behandling bør få større plass i helsevesenet.
– Norge burde tenke mer på hva vi gjør for å hjelpe kroppen med å tåle og restituere etter tøff kreftbehandling. Idrettsutøvere har mentale trenere, hvorfor ikke pasienter?
Å tørre å tro på at det kan gå bra, kan gjøre en forskjell – også i sykdom. Komplementær behandling kan gi pasienter verktøy til å styrke kropp og sinn.
– Mat, fysisk aktivitet, søvn, stressmestring og å skape et best mulig miljø i kroppen er enkle, gratis tiltak som alle burde få kunnskap om.
Vendepunktet
En prosent sjanse var det Kristin trengte til å leve et bedre liv med kreftsykdom.
– Jeg har fått livet i gave. Det høres kanskje rart ut å si det som kreftpasient, men bevisstheten rundt hva jeg fyller dagene med, har gitt meg en livsglede jeg ellers ikke ville funnet.
I etterkant av Siws besøk har Kristin fått flere fantastiske – og helt uvanlige – nyheter av legen. På forrige kontroll var det bare funn av to svulster på 2 og 3 mm.
– Det er virkelig ingenting. Det er helt rått, skriver hun i en SMS til Siw.
Etter spredning til lunger og mange metastaser «all over», beskriver Kristin beskjeden fra legen som uvirkelig.
– Jeg takket nei til livsforlengende behandling med cellegift og følte at jeg valgte livet – det gjorde jeg virkelig. Jeg skal fortsette å ta vare på meg.
Tekst: Trine Dahlman
Fotograf: Sverre Christian Jarild og privat
Disclaimer: Dette er ikke medisinske råd, men en oppfordring til å ta ansvar for egen helse, utforske komplementære verktøy – og aldri gi opp livsviljen eller håpet. Etter intervjuet har Kristin stoppet med isbading, fordi det ga for mye stress i kroppen hennes. Som hun selv sier: Ikke alle verktøy passer for alle.
Målet hennes med å dele historien sin er å inspirere, styrke – og gi håp.
